Introduksjon til pre-laiv workshops

Av Martin Nielsen

I helgen deltok jeg på den svenske laivkonferansen Prolog. Jeg brukte mye av tiden på «pre-larp workshops», det vil si prosesser som arrangørene av et rollespill/laiv fasiliterer for deltakerne før det starter. De siste årene har stadig flere arrangører erkjent at de færreste spillere er klare for å kastes rett inn i et rollespill med kun skriftlig materiale som forberedelse, og at en workshop kan betydelig øke utbyttet av rollespillet.

«Workshop» brukes som en samlebetegnelse for alle forberedelser til spillet, uansett om det handler om teambuilding, utvikling av roller og kultur, spillmekanikk eller å lære seg bestemte ferdigheter som man trenger under laiven (f.eks en dans).

Dette er den første av to blogger og er ment som en introduksjonstekst til fenomenet pre-larp workshop. Den neste bloggen handler spesifikt om kalibrering av kulturforståelse gjennom pre-larp workshops.

Workshop-battle på Prolog

Anna Karin Linder Krauklis fra Sverige og Peter Munthe-Kaas fra Danmark, regnes av mange, inkludert meg, som to av de fremste ekspertene på pre-laiv workshops. Peter driver blant annet nettsiden The Workshop Handbook, hvor han selv og andre bidragsytere har lagt ut mange konkrete workshopteknikker. Peter og Anna Karin har en litt ulik tilnærming til workshop-fenomenet og hadde utfordret hverandre til en vennskapelig «workshop-battle» hvor jeg og 20 andre deltakere fikk prøve å forskjellige metoder.

Peters tilnærming legger fremfor alt vekt på å sveise sammen en gruppe til å bli fortrolige med hverandre. Denne tryggheten skal danne grunnlaget for å lede spillerne gjennom en prosess hvor de ikke nødvendigvis har full informasjon om hva som skal skje eller formålet med prosessen. I Peters modell, ofte kalt den danske modellen, er prosessen styrt slik at organisatorene gir rammene som skal til for å innfri spillets visjon, mens spillerne har stor handlefrihet til å utforme alt annet. For eksempel kan organisatorene begrense seg til å ha kontroll over scenografi og ytre hendelser, mens karakter-generering overlates til spillerne innenfor en styrt prosess.

Anna-Karins tilnærming legger større vekt på en transparent prosess hvor målet er å bli mer fortrolige med karakterene og det man skal gjøre på laiven. Spillerne har til gjengjeld mindre mulighet til å påvirke laivens rammefortelling. Formålet for de enkelte øvelsene blir forklart før man gjennomfører dem, både for å skape trygghet og for at spillerne lettere skal kontekstualisere det de opplever. Eventuelle teambuilding-øvelser og icebreakers skal bare brukes hvis de er direkte relatert til laiven. Deltakerne bruker workshopen til å utdype sine karakter og til å bygge gjensidig forståelse av karakterenes relasjoner.

Selv om det er visse forskjeller mellom de to tradisjonene, er de begge nærmere hverandre enn det tradisjonelle designet, som er laiv uten workshop. Begge tilnærmingene deler filosofien om “learning by doing”. Det er et stort paradoks for meg at det har tatt så lang tid for workshops å få fotfeste blant laiv-designere. Rollespill er jo en metode som er til de grader deltakende, og likevel har det vært vanlig å primært forberede deltakerne gjennom muntlige eller skriftlige instruksjoner. Jeg tror at det med tiden, når ideen om workshops har spredd seg, vil være stadig mer uvanlig å arrangere laiv uten workshop.

Den mest grunnleggende tanken rundt workshop er at spillerne skal være mer trygge på hverandre og sine roller og at man dermed fjerner usikkerhet rundt hvordan laiven skal spilles. Tekst leses forskjellig av alle, men under workshopen deler spillerne en opplevelse. Selv om den tolkes ulikt, vil noen lunde det samme tolkningsmønsteret være gjeldende på laiven og derfor gjør workshopen at handlingsmønsteret blir mer koherent under selve laiven.

For små laiver, for eksempel pedagogiske rollespill for ikke-laivere, er antakelig dette den viktigste effekten av workshopen, at deltakerne føler seg trygge på hva de skal gjøre når laiven starter.

Laivere og skuespillere

En av tingene som ble påpekt under worshop-battlen var at å forberede seg til en laiv er svært forskjellig fra å forberede seg til et skuespill. Mens skuespilleren må vektlegge hvordan karakteren ser ut for publikum, må deltakeren på en laiv i større grad forholde seg til hvordan karakteren skal bli interessant å spille. En laiv-workshop har derfor behov for øvelser som fokuserer på å utvide rollens handlingskapasitet (agency) under laiven.

De fleste øvelsene i workshopen handlet om å utvide nettet av relasjoner og å utdype disse. For eksempel brukte Anna Karin øvelsen «sjakk» hvor vi fysisk skulle spille ut en situasjon som symboliserte relasjonen mellom to karakterer, en bevegelse om gangen.

Relasjoner og rolledybde

Rollens handlingskapasitet er betinget både av rolledybde og rollens relasjon til omverden. Med rolledybde mener jeg kompleksiteten i rollens karakter. La oss si at vi har en rolle som er offisersønn som vil nekte å bli soldat. Det kan være interessant nok, og gi grunnlag for interessant relasjonsspill mellom far og sønn. Men rollen får mer dybde hvis han både vil nekte å bli soldat og gjerne vil imponere sin far. Den indre konflikten virker som en multiplikator på det handlingsrommet som tilbys av de ytre konfliktene og rollen blir mer interessant å spille enn om han enkelt og greit har et dårlig forhold til sin far.

Min erfaring er at øvelser som fokuserer på rolledybde er mindre vanlige enn de som handler om relasjoner. Grunnen til dette er antakelig at man vanligvis ønsker å utnytte workshopens mulighet for samhandling mellom spillere. Jeg tror likevel at det kan være lurt å legge større vekt på å utvikle indre konflikter under workshops. Spillerne kan hjelpe hverandre med å utvikle de indre konfliktene, noe som også vil føre til økt kunnskap om hverandres roller (rolletransparens), som gjør det lettere for deltakerne å skape interessant spill for hverandre. Eksempler på slike øvelser kan være så enkelt som at man tilfeldig setter sammen smågrupper eller par som forteller hverandre eller intervjuer hverandre om indre konflikter.

I den neste bloggen skal jeg skrive om generering og kalibrering av innhold gjennom pre-larp workshops, med særlig vekt på kalibrering av kulturforståelse.